Zambia på 50
Det har ikke alltid vært moro og spill, men det har vært stort sett fredelig
Zambia har alltid vært et relativt fredelig land, og selv om kampen for uavhengighet ikke må undervurderes, er det sannsynligvis en indikasjon på de fredelskende folkeslagene i Zambia at dette var et verdig skritt mot uavhengighet uten langvarige geriljakriger og påfølgende borgerkriger. Selv om det var perioder med sivil uro og ulydighet, må de «Grunnleggende fedrene» bak uavhengighetskampen beundres og respekteres for sin tålmodighet under de kompliserte forhandlingene med de koloniale herskerne i Nord-Rhodesia, som resulterte i en jevn maktoverføring. Zambia ble et uavhengig land 24. oktober 1964, en dag valgt fordi det var FNs dag.
Zambia kom frem med så mye løfter og potensial. Utdanning var gratis, gratis melk på skolen, et fungerende helsesystem, en sunn økonomi og så mange løfter for en ideell utopi. Dette var et rikt land med spreke mineralforekomster som ikke lenger ble brukt til å finansiere Føderasjonen. Det er alltid lett å se tilbake og peke ut feil, og ærlig talt, ingen land og ingen regjering klarer å eksistere helt uten feil som blir gjort og feil valg som blir tatt. Hendelser utenfor et lands kontroll kan ha katastrofale effekter, spesielt når de blir forverret av dårlige beslutninger og dårlig råd.
Kobberprisene raste, oljeprisene skjøt i været. Zambias stand mot UDI i Rhodesia og, som naboland uten kystlinje, effekten av FNs sanksjoner mot Rhodesia og behovet for å finne nye handelsruter gjennom Dar-es-Salaam. Den konstitusjonelle endringen til en enpartistat og nasjonalisering av gruver og andre tidligere rike selskaper. Listen over grunner til hvorfor og hvordan dette en gang rike landet sank ned i en sump av økonomiske bekymringer synes å være endeløs.
La oss omfatte hele kontinentet her, ettersom vi også vurderer en bredere årsak og virkning. Dessverre blir Afrika på en eller annen måte svajet av globale politiske manøvrer, og når det passer supermaktene, hjelper de enten eller hindrer dette sliterkontinentet eller, i forståelsen av de virkelig uvitende, sliter landet! Den globale pressen fremstiller Afrika som et sted med ingenting annet enn knugende fattigdom, ustyrlige militser som farer rundt i Toyota Land Cruisers fylt med det nyeste i opprørsvåpen og ammunisjon, en håpløs situasjon. Dessverre er tørke, sult, sykdom og flueinfisert fornedrelse ofte de eneste rapportene som pryder førsteparts-skjermer. Afrika tilbrakte 70- og 80-tallet med å bli slått mellom den kapitalistiske vesten og den kommunistiske øst, som hver finansierte ulike despotiske regimer mens de forsøkte å få en kontrollerende andel i de massive mineralressursene. Ikke bare kobber, gull og sølv, men krom, kobolt, aluminium, uran og andre mindre kjente, men ikke mindre viktige mineraler. Nyfødte land med politisk naive ledere ble hyllet og fristet med tilbud om bestikkelser og bestikkelser. Den politiske eliten ble rikere mens befolkningen sank dypere inn i forsømmelse. Zambia var en brikke i dette stygge sjakkspillet og gjorde ikke mye for å forbedre oddsene.
De spennende sene 80-årene og tidlige 90-årene! Berlinmuren falt, Perestrojka, Tiananmen-plassen, frigivelsen av Nelson Mandela. Plutselig var verden et annet sted, og sjakkbrettet ble kastet opp i luften. I Zambia hadde folk fått nok av mangel og deprivasjoner. Matprotester brøt ut. Forbudet mot andre politiske partier ble opphevet, og til forskrekkelse for det styrende United National Independence Party (UNIP) tapte de det første flerpartivalget som ble avholdt i oktober 1991, de var så ute av kontakt med folket at resultatene overrasket dem fullstendig!
Zambia gikk nå inn i en periode med endring og rehabilitering. For det meste enormt positivt med forbedringer i veier, privatisering av overfylte statseide selskaper, investeringer i landbruk og handel. Mens politikere fortsatt tror det er deres rett å fylle reirene sine og en anonym bankkonto uten spørsmål følger med jobben, lærer det zambiske folk at de kan si «Nei»! Da den andre presidenten Frederick Chiluba bestemte seg for å prøve å endre grunnloven for å tillate seg selv en tredje periode i embetet, sa folk rolig «Det kommer ikke til å skje!» – og det skjedde ikke. Fredelige demokratiske valg fulgte, og Levy Mwanawasa ble valgt inn.
Den neste utfordringen landet sto overfor var døden til Mwanawasa. Den skeptiske verden så med undring når visepresident Rupiah Banda ble akseptert som fungerende president i de konstitusjonelt foreskrevne 90 dagene før det ble innkalt til nødvalg, og ble deretter valgt som president for resten av Mwanawasas periode. Nok en gang ble pessimistene motbevist når Movement for Multiparty Democracy (MMD) ble stemt ut og Michael Sata fra Patriotic Front (PF) ble valgt som president. Det ser alltid ut til å være anklager om valgfusk rundt valg, men uavhengige observatører og den generelle offentligheten aksepterer at de for det meste er frie og rettferdige.
Den 24. oktober 2014 feiret Zambia 50 år med uavhengighet. Feiringen ble litt preget av rykter og fornektelser om president Satas fravær fra festlighetene. Ryktene viste seg å være stort sett sant da, den 28.de oktober 2014, nyheten om Michael Satas død på et sykehus i London traff overskriftene. Zambia overrasket nå verden med rolig å akseptere visepresident Guy Scott som fungerende president. Ikke så overraskende da landet hadde stått overfor denne utfordringen før, men absolutt imponerende ettersom Guy Scott er den første demokratiske hvite presidenten i et uavhengig afrikansk land! Konstitusjonelt kan han ikke stille til neste valg da foreldrene hans ikke ble født i Zambia, men i minst 90 dager vil Zambia ha en hvit president, og hittil, bortsett fra krangling innen PF-partiet, ser det ut til at det hele har blitt tatt med vanlig zambisk ro! La oss se frem til neste valg!
Dette er en nasjon av hyggelige mennesker. Et lettgått, lykkelig, tolerant folk som trenger å utvikle en intoleranse mot korrupsjon, grådighet og inkompetanse.
Zambia har potensial til å bli ikke bare en stor mineralleverandør, men et landbruks kraftverk og en fremragende turistdestinasjon. Det er mye som må gjøres og viktige investeringer som trengs i utdanning og helse blant alt annet. Men jeg er overbevist om at det finnes flere og flere suksesshistorier der ute, vi hører bare ikke om dem ofte nok. Det finnes land, vann, et ideelt klima, dyrelivsrike områder, mineralrikdom og den aldri å undervurdere naturressursen, en utrolig vennlig og imøtekommende, glorverdig patriotisk befolkning!
